En handlingsregel for offentlige infrastrukturinvesteringer

Fra Nasjonalbudsjettet 2014, http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/regpubl/stmeld/2013-2014/meld-st-1-2013--2014/3.html?id=741735

Alle som skal forvalte formue kan ha nytte av en eller flere handlingsregler.  Skal en bruke mer eller mindre enn avkastningen av formuen?  Hva med utviklingen i realverdi?  Og skal en vurdere bruk til rein luksus, f.eks. årgangsviner, utdanning, f.eks. stipendiering for et universitetskurs, og investeringer, f.eks. enøk-tiltak i huset, på lik linje? 

Norge har i mange år hatt, og gjennomgående fulgt, en handlingsregel for bruken av oljeinntekter.  Den har sagt at en kan bruke avkastningen av "oljefondet" hvert år, og dette har blitt presisert til 4% i snitt over tid.  Nå viser det seg at den gjennomsnittlige avkastningen neppe kan forutsettes å bli på mer enn ca 3% (i beste fall),  og for 2013 og 2014 har det blitt tatt hensyn til dette.  Det rødgrønne budsjettframlegget for 2014 innebar bruk av ca 2.9% av oljefondet.  Tankegangen har vært at en normalt bør ligge lavere, slik at det er greit rom for å trå til når det trengs motkonjunkturtiltak, slik som under finanskrisen i 2009.

Da ble det satt inn masse ekstraordinære tiltak, slik at den underliggende utgiftsveksten i 2009-budsjettet ble hele 5.5% - helt enestående, og som figur 1B viser, var den neste år nede på 1% igjen.  Det kan være tankevekkende at likevel var det bare så vidt 4%-regelen ble brutt i 2009, mens Bondevik II og Per-Kristian Foss brøt den hvert eneste år 2002-2005. Se figur 1A.  Det er ikke helt misvisende å si at budsjettmankoen fra den regjeringens skatteletter ble dekket inn med overtrekk fra oljefondet.

Med Siv Jensen&co på plass i Finansdepartementet, er vel også FrP inne i folden når det gjelder handlingsregelen.  For den samlede politiske disiplinen kan nok dette være bra, men samtidig har FrP vært det eneste partiet som har utfordret den svært så konvensjonelle visdommen som samfunnets midler blir fordelt etter.  Når det gjelder å forbruke i vei, er det neppe mye å tape på at også FrP ser det problematiske i dette.  Verre kan det være om en også gir opp når det gjelder mer fornuftige perspektiver på offentlige investeringer.  Med endel velvilje, kan nemlig FrPs holdning betraktes som en påpekning av det helt urimelige at en steinrik stat som Norge ikke skal kunne ta seg råd til at infrastrukturen vedlikeholdes og bygges ut mer i takt med behovene.   

Og det som de facto har vært Stoltenbergs hovedprinsipp for statens investeringer har heller ikke holdt særlig godt vann:  Investeringer som gir direkte finansiell avkastning, som f.eks. flyplassutbygging, er greit, mens de som gir hovedsaklig indirekte samfunnsøkonomisk avkastning, som ny T-banetunnel i Oslo, får finne seg i å stå i lang kø.  Hva er dette for slags tenkning?

Og hvis det for en vanlig borger er umulig å begripe at en søkkrik stat ikke skal ha råd til å finansiere gode skolebygg for barna og effektiv kollektivtransport til jobben for de som holder hjula i gang, så er det helt naturlig.  Utlendinger som ikke har fått den spesielle norske politisk-teologiske opplæringen i økonomisk tenkning skjønner det heller ikke.  Dette er galskap, mer presist en form for offentlig investeringsanoreksi, aldri så solid den måtte synes å være begrunna.

Hovedgrunnen til at det har blitt sånn, tror jeg er at det ikke har vært tilstrekkelig gode kriterier for å si ja og nei.  Når det gjelder de enkelte prosjektene, så kan jo de kalkuleres og rangeres samfunnsøkonomisk, men hva med totalen?  Her kommer også hensynet til det totale presset i økonomien inn, men dette har betydd såpass lite de siste åra, at det ikke har vært avgjørende.  Typisk nivå på de ønskede offentlige investeringene i anlegg for utdanning, omsorg, veier og bane er jo bare en liten brøkdel av hva som f.eks. brukes i oljesektoren hvert år.  Jeg tror hovedproblemet har ligget her: Det er helt greit å begynne å si ja til noen prosjekter, men hvor i all verden skal en si stopp?

Mitt svar er en handlingsregel for offentlige infrastrukturinvesteringer:  Oljepenger kan brukes til rentefrie lån til diverse investeringsformål, la oss si helt konkret i min verden:  Ny T-banetunnel i Oslo, ny Glomma-kryssing ved Fetsund og ny skole på Bjørkelangen.  Disse lånene blir tilbakebetalt over tid (ellers ville ikke investeringene kunne forsvare sin plass), men i rentefriheten ligger et subsidieringselement.  Dette kan det estimeres en verdi på, f.eks. at en beregner hva som reelt skulle vært tilbakebetalt, gitt en gjennomsnittlig prisstigning og evt andre forhold.  Så regnes forskjellen på det som skulle vært tilbakebetalt og det som faktisk blir det, som et uttak fra oljefondet i året et tilskudd gis, og dette regnes inn i den vanlige handlingsregelen.  Når en god del av uttaket på denne måten går til investeringer, vil det trolig kunne forsvares å legge det totale uttaket høyere enn ca 3%, men det spørs faktisk hvor mye høyere en trenger å gå.   Dette vil også avhenge av nedbetalingstider: Med rask nedbetaling, er det ikke så mye investeringsbeløpet rekker å tape i verdi, så subsidieringselementet blir relativt lite, i forhold til nedbetalinger over f.eks. 40-60 år.  Ved konkurranse, kan tildeling skje etter grad av nødvendighet (f.eks. elevtallsvekst og skoleutbygging) og samfunnsøkonomisk lønnsomhet/kostnad ved ikke å gjennomføre tiltaket.

Hvor stor etterspørsel vil det bli etter investeringsmidler med en slik handlingsregel?  Det er opplagt at Norge har et enormt etterslep på investeringer nå, slik at det kan bli ganske betydelig press på infrastrukturpotten de første åra.  Men slike investeringer skal nedbetales, og etter hvert er det grunn til å tro at investeringsnivået vil stabilisere seg omkring det som befolkningsutviklingen (f.eks. behov for nye skoler og sjukehjem) og teknologiske endringer (f.eks. høyhastighets baner) tilsier.

 

Det merkelige valget: Mer av det vi har for mye av

I årevis har det vært påpekt at Norge ikke kan regne med å være ei beskytta øy i et hav av europeisk arbeidsløshet og andre problemer. Nå er vi på stadig flere måter akkurat det, og hvis den politikken som har vært ført fortsettes, ligger det heller ikke an til at det endrer seg over natta. Tvertimot. Likevel virker det på den politiske diskusjonen i forkant av og etter stortingsvalget som om det er situasjonen rundt oss som er unormal, og at Norge viser hvordan EUs politikk egentlig skal virke. Det er påfallende lite snakk om at vår evne og vilje til å gjøre ting annerledes har vært vesentlig for at det har gått så bra med oss. Og at EUs misere kan henge nøye sammen med EUs grunnleggende tilnærming til sosiale spørsmål – et synspunkt som får stadig større tilslutning blant dem som opplever EU-politikken på kroppen.

Ingen toneangivende politikere hadde forutsett et Europa som sklir inn i ei stadig djupere krise på tross av "korrekt" krisehåndtering - det kan heller ikke skje etter konvensjonell visdom. Derfor forsvarte begge de to statsministerkandidatene Erna og Jens EUs krisehåndtering. Etter hvert som problemene i Sverige ble stadig mer synlige, gikk Erna etter hvert stillere og stillere i dørene med hensyn til det Høyre-utstillingsvinduet, og venstresida kunne med rette peke på de svenske sporene, som iallfall ikke frister å følge etter i. Men vi har ikke hatt noe kraftig og utbredt forsvar for de politiske grepene som gjør Norge annerledes, og som i stor grad kan ligge til grunn for vår suksess. Det feies heller under teppet at suksessen de siste åra kan henge sammen med at vi faktisk har forsvart velferdsstaten, og at Soria Moria-regjeringserklæringen fra 2005 var den mest radikale i vår tid i noe i-land. For å dømme etter den langt mer moderate og vage oppfølger-erklæringen som i stor grad ble diktert regjeringspartnerne i 2009, var AP slett ikke helt i komfort-sonen i 2005. -Det får da være måte på rødgrønt. Tenkte en kanskje.

Den rødgrønne regjeringen falt etter hvert mer og mer ned på en slags moderat høyrepolitikk.
Naturlig nok ville ingen av partiene på Stortinget erkjenne dette, og i forhold til variantene av langt mindre moderat høyrepolitikk som føres i mange andre land, var det jo ganske radikalt i Norge. Det kunne på mange måter være et taktisk smart trekk av Jens Stoltenberg (det var dog neppe fullstendig bevisst), for ved å legge seg så tett inn mot høyre veikant, vil ytterligere høyredreining svært lett føre til at en blir kjørende med minst ett hjul i grøfta. Men det førte også til at den store, nødvendige diskusjonen om det norske samfunnet for det meste ble lagt til side, og erstattet med skremsler fra den ene sida (som virka dårlig) og mye liberalistisk ideologisk tungetale fra den andre.

Dermed har vi fått en merkelig politisk situasjon, der det snakkes lite om de alvorlige problemene vi står overfor, og de ubehagelige, men nødvendige grepene de vil kreve. At fellesforbruket er for lavt, og behovene særlig i omsorg og helsestell er i ferd med å vokse oss over hodet møtes med fagre løfter og besvergelser om "effektivisering" og "avbyråkratisering". At vi ligger håpløst og stadig mer på etterskudd med å bygge baner, veier, skoler, sjukehus og andre anlegg som det raskt voksende samfunnet vårt krever møtes med grep som er altfor svake. At også vi i Norge har forsmaken på et strukturelt problem med ungdoms innpass i dagens arbeidsmarked - men det individualiseres og avfeies som "naving". At vi ligger langt på etterskudd med overgangen til et bærekraftig samfunn, slik at EU, med alle sine problemer, på flere områder faktisk er et godt stykke foran oss når det gjelder nødvendige tilpasninger og endringer.

I stedet skal det nå bli mer av det vi har for mye av. Oljeutvinning, bore, raskt, der det bores kan, uansett hva hensyn til mlijø, økonomi og øvrig norsk næringsliv skulle tilsi. Mer målstyring og New Public Management, uansett hvor galt det har ført oss av sted. Mer privatisering og pulverisering av offentlig ansvar. Mer privat forbruk, og mer sulteforing av kommunene - det er jo uansett deres ansvar når omsorg og opplæring svikter.

Har dette noe med at det norske samfunnet, som for stadig flere utlendinger fortoner seg som en drøm, i grunnen ikke er det norske politikere flest drømmer om? At de heller drømmer om et samfunn der det er enda greiere å være rik?

Figuren: (Noe av) det vi har for lite av: Penger til fellesforbruk. Tilsvarende har vi for mye av privat overforbruk.
Utviklingen i offentlig og privat forbruk per person (capita) 2001-2011 og framskrevet 2012-2015.
Fra 2001 til 2012 vokser det private forbruket per person med ca 30%, det offentlige med bare ca 13%. Den rødgrønne regjeringens økonomiske opplegg tilsa samme type utvikling de nærmeste årene, slik at det før valget lå an til at veksten i det private forbruket 2001-2015 blir på ca 42%, mot ca 17% vekst i fellesforbruket. Som det skjedde 2000-2005, prioriterer de blåblå nå enda større vekst i privatforbruket, men det kan hende innstramningspolitikken overfor fellesskapet vil føre oss nærmere resesjon, slik det har skjedd i mange andre land. Da kan det bli liten vekst også i privatforbruket, mens fellesforbruket kanskje må krympes. Beregnet ut fra data fra Statistisk sentralbyrå. Indekstall, 2001=100.