De
store nordiske skogene, med hovedsaklig barskog, strekker seg gjennom
Norge, Sverige og Finland. Finland har størst arealandel produktiv
skog, ca 190000 km2 er 61% av landarealet, Sverige har ca 225000
km2, (55%), og Norge ca 74000 km2 (24%). Skogen har spilt
forskjellige roller i de tre landene, og dette har bidratt til
forskjeller i bruk og pleie av skogen som til dels er betydelig
større enn forskjellene i naturgrunnlaget.
Kulturtiltak,
bruksendringer og endringer i vekstvilkårene gjør at skogens areal
og sammensetning endrer seg over tid. Fra 1960 til 2007 økte f.eks.
det produktive skogarealet i det norske østlandsområdet fra 30000
km2 til 35000 km2, ikke minst fordi tregrensa kryper oppover.
Klimaendringene kan medføre høyere temperaturer, større fuktighet
og mer CO2, og disse faktorene kan bidra til at tilveksten øker over
tid. Det har den gjort, særlig i Sverige og Finland (graf A).
Gjennomsnittlig årlig tilvekst er her ca 5 m3/ha, og den ser ut til
å fortsette å øke, mens den i Norge er bare 3.2 m3/ha, og
dessuten har falt litt de siste åra. Tilveksten varierer ganske mye
med lokalitet og landegrenser: I Sverige er den 3 m3/ha i Norra
Norrland, mens den er 7.1 m3/ha i Götaland. Og tilveksten i
Østfold, Akershus og Hedmark er nær norsktoppen, ca 4 m3/ha, men
den er 60% høyere, 6.3 m3, over grensa i Värmland.
Som
tilvekstkurvene i graf A viser, har norsk tilvekst ligget langt
etter nabolandene. Bare litt av forklaringen ligger i noe dårligere
vekstvilkår i Norge, og mens Sverige og Finland har hatt en ganske
parallell utvikling, har forskjellen til Norge økt - ikke minst det
siste tiåret. Norges tilvekst økte fra ca 1.4 til 3.2 m3/ha fra
1940 til 2009, Finlands økte fra 2.6 til 5 i samme tidsrom.
Norge
har i stor grad brukt skogen som sparebøsse, og har nå over dobbelt
så mye tømmer stående på rot pr ha som i 1940, likevel er det
langt mindre enn Sverige har - som levende ved (graf B). I tillegg
har svenskene økt mengden død ved i skogen kraftig, det er
vesentlig for naturmangfoldet, og de har økt antallet store og gamle
trær og arealet voksen løvskog. Dermed har de både oppfylt sine
vernemålsettinger, økt stående volum i skogen og økt uttaket
vesentlig: Mens vi i 1950 lå nesten likt, hogger Sverige nå nesten
3 ganger så mye pr arealenhet som Norge, det er mer enn det vokser
til i Norge (graf A). Hva er det svenskene (og finnene) gjør som
ikke vi gjør?
Den
klareste forskjellen er at finnene og svenskene hogger unna. Siste
50 år har de holdt hogsttrykket oppe, og tatt unna 70-90% av
tilveksten, mens Norge har hogd en stadig mindre andel, og nå ligger
på ca 40%. Og det store uttaket følges opp med tilsvarende
intensiv skjøtsel. F.eks. er andelen av arealet som tilplantes nå
ca 4 ganger så stor i Sverige som i Norge. Fordi realprisene på
tømmer har falt, og nå er på omtrent tredjeparten av hva de var i
1960, har hogsten i norske skoger fått stadig mindre betydning som
inntektskilde, dermed mer sporadisk hogst, dårligere skjøtsel. I
Sverige og Finland har det samme økonomiske presset oftere ført
til større aktivitet og mer satsing på produktivitet.
Så
har et nytt aspekt kommet i fokus i det siste: Skogen som CO2-deponi,
og bruk av skogsprodukter som element i CO2-regnskapet. Hvis en ser
tilstrekkelig kortsiktig på dette, er strategien klar og enkel: Vi
må unnlate å hogge i skogen, for der skal vi lagre fossilt CO2.
Og fordi energi fra skogsprodukter på kort sikt gir mer CO2-utslipp
enn fossile brensler, må vi bruke den med stor varsomhet.
Hvis
vi sammenlikner norske skoger med de to andre i klimasammenheng, ser
saken helt annerledes ut. Tilveksten er det viktigste direkte målet
på CO2-lagring, og vi vet at bruttolagringen er betydelig større
enn volumtilveksten, for den omfatter bark, greiner, stubber, røtter
og avfall i tillegg. Når en hogger og planter, settes ny vekst, med
stubbe- og rotproduksjon i gang, mens karbonet fra hogstavfall,
stubber og røtter først frigjøres over tid, og det døde
materialet virker som gjødsling. Graf C viser hvordan høy
tilvekst er forbundet med høyt innhold av organisk materiale, og
høyt uttak og intensiv pleie er det som har gitt dette i Sverige og
Finland. Karboninnholdet i virket som hogges i Sverige er nå
større enn karbonmengden i de samlede svenske CO2-utslippene, og
biobrensler nærmer seg 40% av totalt brenslesforbruk. Videre
overstiger karbonlagringen i biomasse de fossile utslippene, men
over tid er jo skogen og jorda bare et mellomlager for karbon, ikke
et pålitelig og varig deponi. 43% av de svenske CO2-utslippene er
fra transportsektoren, og med overgang til elektrisitet og
biodrivstoff der, vil en ganske fort kunne bli helt uavhengige av
fossile brensler.
I
Sverige gikk 36 av 84 mill m3 industrivirke til sagbruk i 2008, og
det er ikke urealistisk å regne at 25-35% av netto virkesuttak fra
svensk skog går til langtidslagring i treprodukter. Denne typen
karbonlager renner ikke fullt, så lenge det er plass til nye
bygninger og møbler, og trolig har heller ikke karbonlageret i jorda
noen nærliggende øvre grense. Med aktivt skogbruk deponeres karbon
på disse to stedene, bærekraftig.
Den
CO2-mengden som går inn i biodrivstoff resirkuleres, og jo kortere
omløpstid en har på skogen, desto kortere tid vil det gå før
mengden er bundet igjen. Hvis en f.eks. bruker biodrivstoff
produsert på 40 år gammelt trevirke (typisk tynningsvirke, bakhon,
toppstokker), vil karbonet i drivstoffet oftest ha vært bundet i
materialet under 20 år i snitt, og dette gjentar seg etter at det er
frigjort etter forbrenning. I løpet av 100 år vil da en gitt
CO2-mengde ha vært brukt i biodrivstoff minst 5 ganger. Denne
gjenbruken gjør at det betyr mindre om det totale CO2-utslippet ved
bruk av fossilt drivstoff er noe lavere pr liter: CO2-innholdet i
atmosfæren vil starte ut noe høyere med biodrivstoff, men så
holde seg konstant, mens fossildrivstoffet vil gi fortsatt økning.
Den
norske skogen kan hjelpe oss med å løse det meste av våre
nasjonale CO2-problemer. Hvis vi lærer av suksesshistoriene med de
to andre skogene, og begynner å skjøtte den tredje mer aktivt.
Figurene:
A:
Tilvekst (heltrukne linjer) og hogst (stiplede) i Sverige, Finland
og Norge 1930-2009.
B:
Stående tømmervolum, målt på bark i Sverige, Finland og Norge
1930-2009.
C:
Årlig tilvekst Sverige, Finland og Norge plottet mot mengde dødt
organisk materiale (1930-2009).
