Det merkelige valget: Mer av det vi har for mye av

I årevis har det vært påpekt at Norge ikke kan regne med å være ei beskytta øy i et hav av europeisk arbeidsløshet og andre problemer. Nå er vi på stadig flere måter akkurat det, og hvis den politikken som har vært ført fortsettes, ligger det heller ikke an til at det endrer seg over natta. Tvertimot. Likevel virker det på den politiske diskusjonen i forkant av og etter stortingsvalget som om det er situasjonen rundt oss som er unormal, og at Norge viser hvordan EUs politikk egentlig skal virke. Det er påfallende lite snakk om at vår evne og vilje til å gjøre ting annerledes har vært vesentlig for at det har gått så bra med oss. Og at EUs misere kan henge nøye sammen med EUs grunnleggende tilnærming til sosiale spørsmål – et synspunkt som får stadig større tilslutning blant dem som opplever EU-politikken på kroppen.

Ingen toneangivende politikere hadde forutsett et Europa som sklir inn i ei stadig djupere krise på tross av "korrekt" krisehåndtering - det kan heller ikke skje etter konvensjonell visdom. Derfor forsvarte begge de to statsministerkandidatene Erna og Jens EUs krisehåndtering. Etter hvert som problemene i Sverige ble stadig mer synlige, gikk Erna etter hvert stillere og stillere i dørene med hensyn til det Høyre-utstillingsvinduet, og venstresida kunne med rette peke på de svenske sporene, som iallfall ikke frister å følge etter i. Men vi har ikke hatt noe kraftig og utbredt forsvar for de politiske grepene som gjør Norge annerledes, og som i stor grad kan ligge til grunn for vår suksess. Det feies heller under teppet at suksessen de siste åra kan henge sammen med at vi faktisk har forsvart velferdsstaten, og at Soria Moria-regjeringserklæringen fra 2005 var den mest radikale i vår tid i noe i-land. For å dømme etter den langt mer moderate og vage oppfølger-erklæringen som i stor grad ble diktert regjeringspartnerne i 2009, var AP slett ikke helt i komfort-sonen i 2005. -Det får da være måte på rødgrønt. Tenkte en kanskje.

Den rødgrønne regjeringen falt etter hvert mer og mer ned på en slags moderat høyrepolitikk.
Naturlig nok ville ingen av partiene på Stortinget erkjenne dette, og i forhold til variantene av langt mindre moderat høyrepolitikk som føres i mange andre land, var det jo ganske radikalt i Norge. Det kunne på mange måter være et taktisk smart trekk av Jens Stoltenberg (det var dog neppe fullstendig bevisst), for ved å legge seg så tett inn mot høyre veikant, vil ytterligere høyredreining svært lett føre til at en blir kjørende med minst ett hjul i grøfta. Men det førte også til at den store, nødvendige diskusjonen om det norske samfunnet for det meste ble lagt til side, og erstattet med skremsler fra den ene sida (som virka dårlig) og mye liberalistisk ideologisk tungetale fra den andre.

Dermed har vi fått en merkelig politisk situasjon, der det snakkes lite om de alvorlige problemene vi står overfor, og de ubehagelige, men nødvendige grepene de vil kreve. At fellesforbruket er for lavt, og behovene særlig i omsorg og helsestell er i ferd med å vokse oss over hodet møtes med fagre løfter og besvergelser om "effektivisering" og "avbyråkratisering". At vi ligger håpløst og stadig mer på etterskudd med å bygge baner, veier, skoler, sjukehus og andre anlegg som det raskt voksende samfunnet vårt krever møtes med grep som er altfor svake. At også vi i Norge har forsmaken på et strukturelt problem med ungdoms innpass i dagens arbeidsmarked - men det individualiseres og avfeies som "naving". At vi ligger langt på etterskudd med overgangen til et bærekraftig samfunn, slik at EU, med alle sine problemer, på flere områder faktisk er et godt stykke foran oss når det gjelder nødvendige tilpasninger og endringer.

I stedet skal det nå bli mer av det vi har for mye av. Oljeutvinning, bore, raskt, der det bores kan, uansett hva hensyn til mlijø, økonomi og øvrig norsk næringsliv skulle tilsi. Mer målstyring og New Public Management, uansett hvor galt det har ført oss av sted. Mer privatisering og pulverisering av offentlig ansvar. Mer privat forbruk, og mer sulteforing av kommunene - det er jo uansett deres ansvar når omsorg og opplæring svikter.

Har dette noe med at det norske samfunnet, som for stadig flere utlendinger fortoner seg som en drøm, i grunnen ikke er det norske politikere flest drømmer om? At de heller drømmer om et samfunn der det er enda greiere å være rik?

Figuren: (Noe av) det vi har for lite av: Penger til fellesforbruk. Tilsvarende har vi for mye av privat overforbruk.
Utviklingen i offentlig og privat forbruk per person (capita) 2001-2011 og framskrevet 2012-2015.
Fra 2001 til 2012 vokser det private forbruket per person med ca 30%, det offentlige med bare ca 13%. Den rødgrønne regjeringens økonomiske opplegg tilsa samme type utvikling de nærmeste årene, slik at det før valget lå an til at veksten i det private forbruket 2001-2015 blir på ca 42%, mot ca 17% vekst i fellesforbruket. Som det skjedde 2000-2005, prioriterer de blåblå nå enda større vekst i privatforbruket, men det kan hende innstramningspolitikken overfor fellesskapet vil føre oss nærmere resesjon, slik det har skjedd i mange andre land. Da kan det bli liten vekst også i privatforbruket, mens fellesforbruket kanskje må krympes. Beregnet ut fra data fra Statistisk sentralbyrå. Indekstall, 2001=100.