Drakampen om påslagspensjon

Nå har det endelig skjedd. Etter at levealdersjustering og delingstall drepte den gamle offentlige bruttopensjonen i 2009, blir overgangsordningene i det stadig mer zombifiserte systemet nå erstattes av et varig nytt. Forhandlingene ble kjørt som et forspill til tariffoppgjøret 2018 - dermed bandt partene seg til å komme opp med et nytt opplegg som har stor sjanse for å bli godtatt av arbeidstakerne. Og resultatet ble i overkant av hva mange på arbeidstakersida hadde forventa. Det betyr slett ikke at det er et godt forslag, men at det er bedre enn en kunne ha grunn til å frykte, gitt premissene fra pensjonsreformen.

Samtidig betyr dette at pensjonsopplegget i staten i praksis flyttes ut av grunnlovs-sfæren (der det faktisk har vært) og over i tariff-sfæren (der den kommunale pensjonen alltid har vært) - og dermed er detaljene i det nye systemet i mye mindre grad hogd i stein enn det gamle. Slik at årets drakamp er den første av det som etter hvert kan bli ganske mange. Årets forhandlinger har dermed handlet mer om å etablere arenaen for drakamper enn om å få avgjort "alle drakampers mor". Dette er vesentlig for alle pensjonsopprørte og pensjonsopprørere: Kampen begynner faktisk for alvor først nå.

Offentlige pensjoner: Fra forsikringsordning til pyramidespill

Da Folketrygden ble innført i 1967, var pensjonsalderen 70 år og forventa levealder for menn ca 71 år. Det betyr ikke at forventa pensjonisttid var 1-2 år, for den lave levealderen berodde også på høy barnedødelighet. Men en som hadde blitt 50 år, kunne den gangen regne med 5-6 år som pensjonist. Dermed var det verken så trøblete for Folketrygden å dekke over 50% av sluttlønna for de fleste som pensjon, eller noen kjempeoppgave for de offentlige pensjonskassene å garantere 66% dekning livet ut. Veldig mye av arbeidet i samfunnet foregikk også som ulønna, uten pensjonsgivende inntekter: Arbeid og omsorg i hjemmet, sjølbergingslandbruk, egeninnsats og dugnad ved bygging osv. Bekymringene den gangen (før oljealderen) gikk heller på hvordan en skulle disponere det enorme pensjonsfondet en trodde ville bygge seg opp.

Men systemet kom snart til å møte helt andre betingelser. Kombinasjonen av betydelig reallønnsutvikling og sterk inflasjon gjorde oppsparingsprosessen lite virkningsfull, en fikk stadig større pensjonsforpliktelser overfor stadig flere, og gjenstående levealder for de som passerte 50 økte jamt og trutt etter 1975. Fra 1876 til 1976 økte forventa "pensjonisttid" for 50-årige menn faktisk bare fra 3 til 5.7 år, mens forventa levealder økte med 22 år! Noen gamle pensjonister hadde det alltid vært, det nye var at det ble så himla mange av dem. I 2015 var forventa levealder for menn økt til ca 80 år, og en mann på 50 kunne regne med 14 år som pensjonist, fra 67.

De offentlige pensjonene fikk også et annet problem, som etter hvert ble hovedproblemet. Tilleggspensjonen i Folketrygden viste seg å være ganske romslig, mens grunnpensjonen, det legendariske G-beløpet, var for snaut. Dermed fikk vi en utvikling der grunnpensjonen økte fra 1G oppover mot 2G, mens tilleggene ble underregulert. Dette kunne gjøre mange til "minstepensjonister", men utover rettferdshensynet, at titusener på denne måten ikke fikk ekstra pensjon i forhold til hva de hadde betalt inn, ga det lite problemer for trygdemottakerne. For pensjonskassene var det verre. De var innretta på å dekke en forskjell på 10-15% prosentpoeng mellom folketrygd og 66% tjenestepensjon, men måtte etter hvert dekke 20-30%. Fra en opprinnelig innbetaling på 2%+2% av lønna, ble arbeidsgiverandelen stadig større. Den kunne i snitt bli både 8 og 10%, og var i tillegg uforutsigbar. Kraftig lønnsutvikling de siste åra før pensjonering kunne jo i verste fall doble pensjonsutbetalingen fra pensjonskassa. Arbeidstakerne merka lite til dette, deres trekk ble jo ikke justert opp tilsvarende, men forestillingen om at "dette har vi jo blitt trukket for" ble stadig mer off i forhold til realitetene.

Portrettet av levetid og aldring i Norge over 150 år, 1865-2015. Mens forventa levealder ved fødsel har økt dramatisk, med over 30 år, har det skjedd langt mindre med forventningene til 50-åringene, og forventa levealder for 80-åringer har bare økt med noen få år. Da folketrygden ble innført i 1967, var faktisk forventa pensjonstid for 50-årige menn lavere enn 20 år tidligere. Så ingen ting tyda på at 1973-reduksjonen i pensjonsalder fra 70 til 67 ville bli noe kjempedyrt tiltak. Hvis de over 80 hadde hatt levealderutvikling mer lik aldersklassene under, hadde belastningen på eldreomsorgen blitt mye større, og diskusjonen om prioritering mellom pensjon og eldreomsorg hardere. Kilde: SSB, Statistikkbanken, tabell 05862.

Nærbilde av levealderutviklingen til de eldre siste 30 år. Kraftig redusert dødelighet 50-75 har økt pensjonsutbetalingene, og motivert levealderjusteringen. Men forventningene gitt at en blir 80 har ikke økt så mye: Ca 2 år på 30 år både for kvinner og menn. Og forventningene for 90-åringene har ligget nesten flatt, med økning som tilsvarer ca 1.5 år pr hundreår for både kvinner og menn. Gitt de store medisinske, forebyggende og pleiemessige framskrittene som er gjort sida 1980-tallet, er dette kanskje overraskende. Det gjør også at en må stille spørsmålstegn ved prognoser som sier at en ikke kan få råd til gode pensjoner fordi folk kommer til å bli så fryktelig gamle. Litt grovt sagt, så kommer økningen i 90-åringer hovedsaklig fordi det har blitt så veldig mange flere 80-åringer, ikke fordi 80-åringene har så mye bedre utsikter enn før. Og økningen i 100-åringer, som blir formidabel, kommer nesten utelukkende av at det har blitt så mange flere 90-åringer, ikke fordi hver og en av dem er så mye sprekere. Kilde: SSB, Statistikkbanken, tabell 05375.

Hvis tjenestepensjonen hadde vært fullt ut fondert, hadde problemene med altfor store utbetalinger i forhold til innbetalingene et pensjonistkull hadde gjort, kommet fortere opp i dagen. Men så lenge det kom mange nye inn i forhold til de som gikk ut, kunne "paygo"-systemet, dvs en betaler det som trengs etter hvert fungere tilsynelatende greit. Men det fikk altså stadig mer karakter av pyramidespill.

Også på en annen måte fikk dette systemet stadig mer pyramide-karakter: Med økte grunnpensjoner, fikk mange av de lavtlønte i offentlig sektor oppfylt 66%-kravet gjennom folketrygden, så det var minimalt de fikk utbetalt i offentlig pensjon. Mens stadig mer av potten måtte brukes til å kompensere for et økende gap mellom folketrygd og 66% for de med høyere inntekter. Så "omfordelende offentlig pensjon" har i praksis vært omfordeling oppover.

Levealderjustering:Dødsstøtet for tradisjonelle brutto-ordninger

Levealderjustering er en måte å bidra at innbetalinger og utbetalinger i et pensjonssystem holder noenlunde følge, og blokkere for sterke pyramideeffekter. En tar utgangspunkt i den totale innbetalingen, og fordeler denne potten på forventa antall år som pensjonister. Hvis dette tallet f.eks. dobles, så halveres årlig utbetalt pensjon - hvis en ikke gjør noe med innbetalingene. Og med 40% økt pensjonisttid, delingstall 1.4, blir en 66%-ordning til en 47%-ordning. "Urettferdig"? Tja - de totale utbetalingene reflekterer jo innbetalingene. Og derfor er levealderjusteringen, uansett hva en måtte mene om den og hvorfor, kommet for å bli. Samtidig er innføring av levealderjustering i et underkompenserende system de facto økning av pensjoneringssalderen. Pensjoneringsalderen i de offentlige pensjonene ble derfor økt i 2009, og den nye ordningen gir bedre, ikke dårligere, verktøy for å motvirke økningen enn den gamle.

Må eller vil levealderjustering gi dårlig pensjon?

Hvor kraftig den vil slå ut etter hvert, er derimot uråd å si - det er svært mye å innvende mot levealdersframskrivningene som sier at de aller fleste skal bli så veldig gamle. Det som virker sikkert, er at en stadig større andel vil nå 80 år, og mange også passere 85. Men videre levealderutvikling har hatt en sterk tendens til å bli svakere jo høyere opp i aldersklassene en kommer, og at gjennomsnittlig levealder i løpet av århundret f.eks. skal passere 90, sånn at forventa pensjonisttid fra 67 blir godt over 23 år, virker i dag ikke veldig realistisk. Derfor er det god grunn til å være skeptisk til framskrivninger for mange tiår framover som liksom skal "bevise" hvor skralt det blir når dagens barn når pensjonsalder. For det første, blir det store flertallet neppe så hauggamle som framskrivningene sier, for det andre så trenger de faktisk ikke øke pensjonsinnskuddene all verden for å kompensere for det. Hvis sånne økninger fordeles over flere lønnsoppgjør, sånn at endel av lønnsøkningen går til pensjon, vil det neppe merkes noe særlig.

Derfor er det ingen grunn til å bli skremt når arbeidsgivere, politikere og diverse andre roper "bø!" om pensjoner. Dessverre har bløffen om pensjonsknipe virka fram til nå - men dette tullet er arbeidstakerne bare nødt til å stoppe.

Fra 2009: Aktiv dødshjelp til gammel tjenestepensjon

Pensjonsreformen var vedtatt, endringer måtte komme. Arbeidstakerorganisasjonene ble invitert til det, men ville i 2009 ikke selge ut sin gamle og fortsatt rimelig gullkanta bruttopensjon til fordel for et heller uklart alternativ. Dermed fikk vi en lang overgangsfase der det har hengt i lufta hva vi skal gå over til, og Staten/KS ganske ustoppelig har gitt aktiv dødshjelp til det gamle systemet. Det er råkjørt på flere forhold som faktisk er stikk i strid med grunnprinsippene i pensjonsreformen, uten at det har vært mulig å stoppe det. Det har heller ikke dreid seg om store beløp, så eneste måten å beskrive råkjøret på, er krisemaksimering fra makthaverne.

- Det skal lønne seg merkbart i pensjon å jobbe utover vanlig pensjoneringsalder, er vel pensjonsreformens hovedprinsipp overfor arbeidstakerne. Dette brytes ved at samordningsreglene gjør at mange som jobber utover 67 faktisk får mindre tjenestepensjon, og blir stående omtrent stille i total pensjon.

- Det skal være mulig å mer enn nulle levealdersjusteringen helt ved å jobbe mer. Dette har jo vært hovedargumentet for at pensjonsreformen ikke er en nedskjæring, men nødvendig tilpasning for å gjøre systemet bærekraftig. Men dette gjelder bare så vidt, og overgangsordningene legger på ingen måte til rette for at en på en grei måte kan jobbe seg fri fra effektene av levealdersjustering.

- Det skal være forutsigbarhet. Straks nødvendige levealdersdata er kjent, skal en kunne vite nøyaktig hva konsekvensene over tid blir, og disponere deretter. Det råder fortsatt uklarhet og grunnleggende uenighet om grunnleggende forhold i overgangsordningene, inklusive hvordan delingstall skal brukes og det for mange vesentlige spørsmålet om de vil bli "nullpensjonister", dvs at innskuddene deres i effekt blir nulla pga. samordning med folketrygden.

Ingen av disse problemene er nødvendige følger av reformen, og arbeidstakerorganisasjonene har gjentatte ganger kommet med forslag til rimelig enkle løsninger. Men disse problemene skulle ikke løses. Som Stein Stugu sa det på konferansen "En solidarisk pensjon for framtida" 12.2.18 – Eg oppfattar at dagens regjering har komme med drittpakker, for å ha noko å gi i forhandlingane og gi fagrørsla nokre lette sigrar. Regjeringen la opp til at de lette "seirene" skulle komme i forhandlingene om ny tjenestepensjon. For da ei partssammensatt arbeidsgruppe kom med sin innstilling i begynnelsen av februar med enighet om hovedtrekkene, var den nye påslagspensjonen i offentlig sektor et fakturm. Diskusjonen og drakampen har dreid seg om detaljene.

Påslagspensjon, en variant av innskuddspensjon

Påslagspensjon er en variant av innskuddspensjon, og alle innskuddsordninger går ut fra en mer eller mindre individuell pensjonssaldo som (teoretisk) skal fordeles over pensjonsperioden.

I enkle private innskuddsordninger er det hele fullstendig konkret og forutbestemt: Her utbetales pensjonssaldoen over et gitt antall år, gjerne 10 eller 15, og i mange tilfeller kan arvingene få restsaldoen dersom pensjonisten dør før alt er brukt opp. Pensjonen kommer i tillegg til, og i utgangspunktet uavhengig av, folketrygdens ytelser. En slik ordning gir en viss sikkerhet for arvingene, men usikkerhet for pensjonisten. For hvis en er i god form med betydelig pengebehov når potten er brukt opp, hva da? Da må en greie seg på folketrygdens ytelser, som ofte ligger på et helt annet nivå. Et annet problem med enkle private ordninger, er verdisikring. Med god flaks i pengeplasseringene, kan pensjonspotten vokse på en svært hyggelig måte, men den kan også bli stående i verdi eller krympe (hvis det ikke er gitt garantier). Og forvaltning av disse midlene er generelt alt annet enn gratis, med dårlig avkastning kan alt overskuddet og mer til gå til forvaltning.

En av grunnene til at en ikke kan snakke om "rettferdig pensjon" uten å ta utgangspunkt i hvordan folk har det. Menn i akademiske yrker har gjennom flere tiår levd ca 5 år lenger enn reinholdere, transportarbeidere etc, og levealderen har økt noenlunde likt. Derfor burde det akademiske delingstallet, pensjonsteknisk sett være ca 5 høyere - det ville svare til at produksjonsarbeiderne kunne gå av på 62 når akademikerne går av på 67, og de får samme pensjon. Forskjellene har vært noe mindre for kvinner, men de har økt det siste 10-året. Kilde: SSB Rapporter 2015/39.

Offentlig påslagspensjon er en variant av "kollektiv spareordning", der forvaltningskostnadene holdes lavt, og avkastningsgarantien gjerne begrenser seg til at pensjonssaldoen skal indeksreguleres med lønnsveksten. En får utbetalingene så lenge en lever, og det gjøres ikke forskjell etter kjønn etc, til gjengjeld blir det ingen restsaldo til arv.

Kan være ganske forutsigbart

Hvis påslagspensjonen ikke samordnes med folketrygden, kan en ha veldig god oversikt over de økonomiske vilkårene som pensjonist, og mange som har jobba deltid eller som lavtlønte kan få relativt sett temmelig gode vilkår som pensjonister, kanskje mer penger enn mens de jobba. Men det er i så fall helt rettferdig, for tjenestepensjonen reflekterer bare hva som er betalt inn, og folketrygden det som en har krav på i universelle ytelser.

Den største forskjellen til dagens offentlige tjenestepensjon er at dekningsgraden ved pensjon ikke garanteres. Den kan bli både over og under 66%, etter hva slags innskudd som gjøres, hvordan folketrygden utvikler seg, og når en velger å begynne uttaket. Det hjelper heller ikke så mye med kraftige opprykk nær pensjonsalder, like lite som det straffer seg vesentlig om en blir stående stille lønnsmessig de siste åra - det blir i praksis gjennomsnittsinntekt, opptjeningsperiode og forventa gjenstående levealder som bestemmer. Det vil også bety at også mer beskjedent gasjerte kan jobbe seg til en solid pensjon ved å holde på lenge nok (hvis de får lov til det).

En annen vesentlig forskjell er at "verdig trengende" høytlønte/sjefer, som trenger mye tilskudd for å holde pensjondekningen på 66%, "bare" får pensjon tilsvarende det er betalt inn for. Og at det iallfall ikke forekommer subsidiering av disse fra pensjonsinnskudd som "samordnes bort" slik det skjer endel av i dag.

Den nye påslagspensjonen blir ikke samordna med folketrygden, dermed faller en mengde innvendinger som gjelder dagens system bort, og det blir mye enklere å diskutere pensjon på en meningsfull måte.

Hvem vinner og hvem taper med påslagsordning?

Lavtlønte som i dag får samordna bort innskudd, vil vinne, likeens arbeidere med jamn lønn og lang tjenestetid som i dag stanger mot 66%.taket. De som velger å vente lenge med å pensjonere seg, blir klare vinnere i forhold til dagens ordning.

Tapere er først og fremst de som må pensjonere seg tidlig, særlig de som gjør det etter relativt kort tjenestetid. For endel av disse vil trolig uførepensjon være et gunstig alternativ - men det kommer an på hvordan den blir framover. Med en mer fornuftig AFP-ordning, se nedenfor, og noe høyere pensjonsinnskudd, kan det nye systemet bli vel så bra som det gamle for dem som må pensjonere seg tidlig.

Særlig mennene kan se ut til å ha kasta seg over mulighetene som kom i 2011 for å ta ut tidligpensjon 62-66 år: 62% av de som kan, har gjort det. Mot 43% av kvinnene. Men ikke mindre enn 56% kombinerer pensjon og arbeid, så det er på ingen måte sånn at de stikker av fra arbeidslivet så fort de kan. Pga. et vell av ordninger og tilpasningsformer, er det vanskelig å gi gode tall for utviklingen i faktisk pensjoneringsalder, men den er iallfall ikke på rask vei nedover. Og detr kan se ut som om økningen i tidlig pensjonsuttak har stoppa opp. Kilde: NAV Utviklingen i alderspensjon pr 31.12.2017 (Publ. 15.2.2018)

Det framstilles gjerne som om langtidsutdanna er tapere, men dette vil ikke alltid stemme. Hvis utdanning belønnes slik at livsløpslønna deres er bra, kommer de greit ut, og de blir jo ikke tapere fordi om noen med lavere lønn og lengre tjenestetid vinner mer enn dem. Langtidsutdanna er svært ofte blant dem som har lettest for å stå lenge i jobb, dermed ligger de an til å vinne på at dette blir mer lønnsomt. Men langtidsutdanna med relativt kort tjenestetid og bratt karrierestigning vil definitivt tape endel.

De som har sett fram til å bli 62 for endelig, i god form, å gå helt av og drive sjølrealisering i 20-30 år med romslig økonomi, får det definitivt endel trangere. Men livet bør neppe bli helt håpløst for dem heller. Etter at AFP-potten er redusert de første åra (det må uansett åpnes for anledning til dette) vil en 66%-dekning da kunne gå ned mot en 50%-dekning, men mange lever ganske så greit på det. Og hvorfor skal vi bare ta sikte på 66%-dekning i utganspunktet?

Drakampene - nå og framover

Det er særlig tre saker det har vært drakamp på nå: Særaldersgrenser, AFP og pensjonsinnskudd.

Særaldersgrensene

Særaldersgrensene er et kronisk stridstema det aldri vil finnes noe fullgodt fasitsvar på. For en er nødt til å ta hensyn til at ikke jobber er sånn at en bare kan stå lenge i dem, samtidig vil full tidligpensjonering av folk som seinere tar andre fulle jobber kunne virke noe urimelig for mange. Forhåpentligvis blir det mulig å legge denne ballen noenlunde død snart, ikke minst av hensyn til de som berøres, og som trenger å vite hva de har å forholde seg til.

AFP

AFP (avtalefesta pensjon) er mye, mye verre, og det er ikke arbeidstakerorganisasjonenes skyld. På mange måter ble det som var et framforhandla godt, tidsavgrensa opplegg for tidligpensjonering pervertert da "AFP" ble gjort mer universelt, livsvarig og brukt til å sukre nedskjæringspilla i pensjonsreformen. Samtidig som at det fortsatt ikke er mer universelt enn at det er er blitt det helt store lotterielementet i dagens pensjonsystem. Livsvarig AFP betyr livsvarig pensjonsstraff for dem som ikke har kommet med i ordningen.

Staten/KS insisterte på at offentlig AFP skulle modelleres etter privat sektor, og protesterte kraftig mot tiltak som gjør AFP-dekning eller ikke til mindre av et lotterispill. Den første saken var ikke det store å brenne kruttet på for organisasjonene, den andre handler mye om rettferdighet og trygghet, og der fikk de faktisk litt gjennomslag. Ikke minst når det offentlige bidrar med en betydelig del av utgiftene, bør det være begrensa hvor sterkt en mangeårig arbeidstaker skal straffes for ikke å ha blitt kvalifisert i en etablert AFP-ordning. Siste ord om dette er definitivt ikke sagt i og med årets forhandlinger, men det er etablert et grunnlag å kjempe videre på.

Hovedproblemet med pensjonsreformert AFP er at den fungerer brukbart til omtrent alt annet enn det den opprinnelig ble innført for, trygg tidligpensjonering. Dette tok en ikke tak i i denne runden, men det må tas opp. Mens nemlig AFP med vanlig opptjening gir et solid pensjonstilskudd på i størrelsesorden 50 000+ kr årlig livet ut, får en bare lov til å ta ut 19 200 kr ekstra i perioden 62-67, da de fleste trenger pengene mest. Og det store flertallet av dem som slutter så tidlig, gjør det fordi de er slitne, de vil dø før gjennomsnittet, og dermed ikke få lov å bruke opp AFP-potten som skulle hjelpe dem i gang som pensjonister.

En enkel modifikasjon for å gjøre AFP mindre dysfunksjonell, er å tillate uttak på inntil (f.eks.) 75% av AFP-potten i åra 62-67. F.eks. uttaksgrense på max av 15% og 0.7G istedenfor 19 200 kr. Alle bør ta inn over seg at veldig mange av dem som trenger å tidligpensjonere seg, ikke får lov i dag.

Pensjonsinnskudd

Så er det drakampen om pensjonsinnskudd. Det ble satt til 5.7% i denne omgangen, med et solid ekstrapåslag på 18.5% for de verdig trengende høytlønte. Denne drakampen kommer helt sikkert til å fortsette, og den bør bli det store kamptemaet i åra som kommer for de som vil ha en god og solidarisk offentlig pensjon. Det er nokså uunngåelig at vi på en eller annen måte må kompensere finansielt for pensjonsutgiftene forbundet med økende levealder. Men hvorfor i all verden skal dette bare kunne skje individuelt, gjennom økt arbeidsinnsats - som endatil mange av de som trenger gode pensjoner er avskåret fra å sette inn?

Hvis levealderutviklingen gjør at antall forventa pensjonistår øker med 20%, må da det enkleste og sikreste være at en øker innskuddene med 20%. Hvis det trengs f.eks. 8% innskudd for å finansiere nå, så økes det til ca 10%, f.eks. ved at 0.5% av lønnsøkningen holdes av til dette i 4 påfølgende hovedoppgjør. Og om dette fører endel arbeidstakere godt over de magiske 66% dekning, hva så? Skal vi i framtidas ordning ha godt rom for de som må gi seg tidligere, og ikke hører hjemme i andre trygdeordninger, må det være en viss overdimensjonering i opplegget.

En enkel og ikke veldig dyr måte å gjøre påslagspensjonen litt omfordelende, er å ha høyere innskudd for den laveste delen av inntekten, f.eks. avtrappende i intervallet fra 0 til 2G sånn at det er 5.7% for 2G og til sammen f.eks. 11.4% for en inntekt på 2G.

NB! Ikke ferdig! 
En tidligere versjon av artikkelen sto i Sentralposten 1-2018