CO2-avgifter: Når forurenseren skal betale for seg

NB! Dette innlegget legges ut som kladd, for å kunne brukes så fort som mulig.  Det vil bli utvidet og korrigert, og referenser bli tilføyd 20141011 tay

"Polluter pays" - forurenseren skal betale, er et lurt prinsipp. Som har fungert svært godt når det har blitt brukt.  Det fører nemlig til ansvarliggjøring, og faren for å møte et direkte erstatningsansvar har vist seg å være mye mer effektivt enn f.eks. kostnads/nytte-analyser som vil svare på hvor mye det "lønner seg" å forurense eller ødelegge.

Slike kostnads/nytte-analyser viser seg nemlig svært ofte å gi helt andre resultater når de gjennomføres i etterkant enn når de brukes som beslutningsgrunnlag i forkant eller underveis.   Kostnadene blir ofte vurdert annerledes med tida, f.eks. legges det gjerne mer vekt på helse og miljøkvaliteter etter hvert som kunnskapsnivået øker.

Og når tiltak for å hindre forurensning eller rense utslipp er innebygd i planleggingen av produkter, prosesser og utbygginger, blir de som regel mye rimeligere enn det kan se ut som når en står overfor et akutt problem og skal vurdere om/hva som eventuelt skal gjøres  med det.  Ikke minst er det "An ounce of prevention is better than a pound of cure"-effekten som gjør seg gjeldende.  Å bruke en prosess som ikke involverer kvikksølv er for eksempel ofte langt mer kostnadseffektivt enn å trekke inn kvikksølv, og så slite med beskyttelse og rensing.

Nytten ved utslipp overvurderes i forkant

Det verste med kostnads/nytteanalyser er likevel at nytten ofte overvurderes voldsomt i forkant.  Ut fra en historisk sammenheng mellom fossil energibruk og velstand, regner en for eksempel med at utfasing av fossile energikilder må ha en kraftig negativ velferdseffekt, og at nye utvinningstiltak derfor må være meget positive. En tror også ofte at industrianlegg med store miljøkonflikter er nødvendige, men hvis planene stoppes, så viser det seg at den aktuelle nytten kan oppnås med langt lavere skadevirkninger på andre måter. Dette gjelder også mange fornybare tiltak, som foreslåtte vindparker i naturreservater, hensynsløse kraftutbygginger i utsatte vassdrag etc.

Historisk har mange miljøkrav blitt møtt med protester og påstander om enorme kostnader, mens analyser i ettertid ofte har vist meget høy samfunnsmessig lønnsomhet av tiltakene (eksempler i M Grubb, Planetary Economics).  Disse erfaringene tilsier at en bør være varsom med økonomiske begrunnelser for miljømessig problematiske beslutninger .

Det som gjør saken enda verre, er at det i de de mest kritiske tilfellene ikke er mulig å gjennomføre en presis kostnads/nytteanalyse etter økonomiske kriterier. Det er nemlig verken mulig å gi akseptable anslag på framtidige preferanser (arbeid ifm.  kritikk av Stern-rapporten) , eller ta adekvat høyde for  svært alvorlige utfall med liten sannsynlighet (Marty Weitzman).

Nicolas Stern har blitt faglig kritisert både for "Stern-rapporten"  fra 2007 og New Global Economy-rapporten fra 2014 (Richard Tol).  En hovedinnvending er at med høyere, kritikerne mener "rimelig", nedskrivningsrate(discount rate), så blir  både skadevirkningene langt mindre og tiltakene dyrere.  Men det er svært mange, og stadig flere,  grunner til å operere med lav nedskrvningsrate, og dessuten er det som nevnt vist at det ikke finnes noen "riktig" verdi for en slik rate.

Økonomifaget kan ikke gi klare svar på hva klimautslipp bør koste

Sjøl om det ikke fins endelige svar på "polluter pays"-problematikken basert på økonomi, vil ulike forutsetninger gi svar som illustrerer deler av kostnadsproblematikken.  Estimatene varierer vidt, særlig i området $20-$120/tonn CO2.  Den norske CO2-avgiften på ca 0.30-0.90 kr/l svarer til $12-$36/tonn.   EUs kvotepris lå i utgangspunktet i samme område, $20-$30/tonn, men sammenbruddet i kvotemarkedet gjør at den nå ligger omkring $7.

Det kan argumenteres for at disse anslagene er altfor lave i dagens verdenssituasjon, der det haster stadig mer med å få CO2-utslippene ned mot null. Hvis vi går ut fra en avgift på $100/tonn, blir dette ca $370/tonn C, eller ca $0. 28/kg metangass (mellom 1.50 og 2 kr/kg).  Det blir 15-25 øre/kWh for de fleste hydrokarboner.  Dette er jo på ingen måte noen dramatisk skattlegging, men det er i samme størrelsesorden som  utvinningskostnadene for råolje: $65/fat (skiferolje i USA) gir jo  ca $0.55/kg C (Fig. 1).

Fig 1. Utvinningskostnader for råolje 2014. Søylene angir intervaller, strekene gjennomsnitt, bredden andel av total produksjon. Hentet fra http://www.businessinsider.com/crude-oil-cost-of-production-2014-5

   Så vi kan ialfall trygt si at utvinningsprisen for olje (og naturgass) hadde vært omtrent dobbelt så høy hvis utvinnerne hadde gjort et seriøst forsøk på å betale for seg.  Og når det skal betales for energiforbruk i utvinning, raffinering og transport, vil en slik avgift kunne resultere i prispåslag til forbruker på 2-3 kr/l.

Det har vært vanlig å hevde at en slik avgift vil ha ganske dramatiske virkninger på økonomien og velferden, fordi alternativer enten ikke eksisterer, eller er altfor kostbare.  Utviklingen har vist at dette stort sett har vært overdrevet, og at sterk vektlegging av dette forsinker omleggingene til fornybarhet og større energieffektivitet som må komme.   Særlig tydelig blir dette hvis en jamfører EU-landene Sverige, Tyskland og Polen, som pr 2014 ligger svært ulikt an i gjennomføringene av de nasjonale målene gitt ved EUs fornybarhetsdirektiv: Sverige godt foran, Tyskland omtrent i rute, og Polen så langt bak at landet er ilagt dagbøter.

Konkurranseforholdet fossilt/fornybart drivstoff: Null nytte av fossilbruk etter hvert

Mens fornybarsubsidiene verden over er på ca $100 mrd/år, er fossilsubsidiene omtrent 6 ganger så høye.  Mens det er ganske opplagt at disse fossilsubsidiene må bort, er det ikke uvanlig å framstille situasjonen slik Richard Tol gjør, at subsidiert fornybart er samfunnsmessig ulønnsomt i forhold til usubsidiert fossilt.  Men da er jo de reeelle fossilkostnadene på ingen måte reflektert i prisen til sluttbruker, dermed er jamføringen samfunnsmessig sett lite relevant.  Når et realistisk avgiftsnivå legges til, er fornybart allerede i dag i mange tilfeller konkurransedyktig uten subsidier.  Faktisk er en hovedgrunn til at det ikke investeres mer i fornybar energiproduksjon, usikkerheten omkring priser og avsetning.   De fossile alternativene slipper å betale for seg fullt ut, og får på den måten sin levetid kunstig forlenget i forhold til hva som hadde vært samfunnsmessig rasjonell håndtering.

En må alltid regne med en periode med subsidier kan være nødvendig for å fase inn nye teknologiske løsninger. Men hvis energiråvareprisene på  biomasse er mye lavere pr energienhet enn for olje/gass, bør store subsidier  ikke være nødvendig, gitt at konkurranse- og avgiftssituasjonen er rimelig klar og forutsigbar.

Fig 2: Tilvekst, avvirkning og stående volum i Norge 1920-2010. Fra Meld. St. 21 (2011–2012), Norsk klimapolitikk

I Norge er den årlige ikke utnyttede tilveksten i skogen ca 12 mill m3 (Fig 2).  Den har et energiinnhold på ca 35 TWh, det svarer til mer enn energiinnholdet i drivstoff til transport.  Da spørs det hva som bør være "nytte" av fossiltalternativet i en kostnads/nytte-analyse av fossilt vs biobasert drivstoff for Norge.  Det som eventuelt kunne holde igjen på en overgang til biodrivstoff, er umoden og/eller lite effektiv teknologi.

Prisen på energivirke i Norge har i flere år ligget omkring 200 kr/m3.  Dette gir en energipris på bare ca 7 øre/kWh - svært billig for det virket en kan få tak i, men det er for lavt til å utløse effektiv utnytting av tilveksten.  Med priser på 3-400 kr/m3, altså tilsvarende 10-15 øre/kWh, vil mye mer avvirkning bli lønnsom, og en stor del av energipotensialet i skogen ville bli utnyttet.  I en slik situasjon ville råvareprisene kunne ligge relativt stabilt over tid (gitt at det ikke oppstår stor etterspørsel til andre formål). Dermed vil kostnadene for biodrivstoff kunne bli lavere etter hvert som framstillingsteknologien modner, samtidig som fossilt drivstoff vil ha økende utvinnings- og bearbeidingskostnader.

Uansett innfasing av biodrivstoff, vil det skje en elektrifisering av transportsektoren, den vil etter hvert bli basert hovedsaklig på sol/vind/vannkraft, og bioenergi vil da være et tilskudd, ikke utgjøre noen basis - bortsett fra for flytrafikk.  Internasjonalt vil det kunne bli knapphet på biodrivstoff, men samtidig vil dette markedet kunne utløse karbonbindende skog- og planteproduksjon på marginale arealer.

Etter hvert vil 3. generasjons biodrivstoffer (typisk basert på biomasse fra bioreaktorer) fases inn, og dette gjør at det neppe vi være stor knapphet  over lengre tid.

Ved å holde hardt på et "polluter pays"-prinsipp for drivstoff, katalyseres en utvikling og endringsprosess som vil komme uansett.


Produksjon av strøm:  Fornybart har overoppfylt forventingene, på tross av suboptimal satsing. Gass/kull vil hjelpe lite i overgang

Både sol- og vindkraft har nådd eller nærmer seg "grid parity" for sluttbrukere over store deler av verden. På tross av at disse energiformene har hatt, og fortsatt har, en lang vei å gå til teknologisk modning, og at satsingen på å innfase framtidas energiformer  har vært suboptimal. 

Det har heller ikke vært gjort mye, generelt,  for å tilpasse energi-infrastrukturen til de nye produksjonsformene.  Både sol og vind er jo intermittent, og mer eller mindre forutsigbart.  Derfor oppstår det reguleringsproblemer i nettet etter hvert som andelen av disse formene øker.  Det påstås ofte at dette setter absolutte grenser for hvor stor forsyningsandel intermittente fornybare kilder i praksis kan ha, men det finnes stedig flere løsninger på denne reguleringsproblematikken, og utviklingen drives ikke minst av at reguleringsstrøm er den aller mest lønnsomme formen å selge.

Fig 3. Installert solkraftkapasitet 2000-2013. Fra [CleanTech_1]

I 2012 var fornybardekningen i EU på ca 14% [EU_ren_1].   1.1.2014 var installert vindkapasitet  ca 120 GW  [EWEA_1] og solkapasitet ca 80 GW [CleanTech_1].  Vind og sol sto iflg Eurostat for hhv. 10% og 5% av fornybarproduksjonen i 2012.  Typisk gjennomsnittlig effektutnyttelse i Europa i dag er  ca 50% for vanlig vannkraft (ikke pumpekraft, Norge), 25% for vindkraft  og ca 12% for sol.  Med bedre plassering (f.eks. flytende havvindturbiner) kan vindkraftutnyttelsen gå opp mot 40%, mens solkraft vil ligge noenlunde fast så lenge en ikke forskyver installasjonene sørover i Europa. (Mer effektive solcellepaneler vil gi mer strøm, men ikke flere soltimer..)

Fig 4. Installert vindkraftkapasitet 1996-2013. Fra [GWEC_1]

Hvis en gjør et svært enkelt overslag, kan en regne med at ca 6 ganger 2012-kapasiteten på fornybart totalt,  vil nærme seg full dekning. (Totalforbruket av energi  hos sluttbrukerne går ned pga. høyere virkningsgrader.)   Hvor stor må sol- og vindkapasiteten være for å dekke dette?

En kan ikke forutsette en svært kraftig utbygging av europeisk bioenergi, for en stor del av potensialet er allerede utnyttet. Ny vannkraft er heller ikke aktuelt i stor målestokk, og geotermisk kan en heller ikke regne med at vil vokse mye. Soloppvarming har derimot et enormt potensiale for å dekke en stor del av oppvarmingsbehovet i Europa, og når en går over til el som hovedkilde for energi, ligger det effektiviseringspotensialer på 3-5 ganger både i transport og oppvarming (varmepumper).

Sluttbruken av energi i EU 2012 oppgis av Eurostat til 1103 mtoe, svarende til 12560 TWh, eller ca 100 ganger Norges strømproduksjon.  Forbruket har vært omtrent konstant i 20 år, og det er forutsatt å minke 20% mellom 2009 og 2020. Etter hvert vil det minke  mye mer, og energieffektivisering er det eneste området i fornybardirektivet EU ligger langt bak skjema.

Hvis vi derfor regner med 8 ganger økning i vindkraft og 16 ganger i sol i forhold til 2013, vil vi i EU (med uendret effektivitet) ha ca 2100 TWh fra vind og ca 1100 TWh fra sol.  Trolig vil det sammen med andre fornybarkilder være rikelig. Utfordringen ligger i det enorme effektoverskuddet som dette innebærer - hvis vi forutsetter at den dominerende delen av solkrafta kommer direkta fra paneler, ikke er konsentrerende med varmelagring.

For effektene blir da hele 1040 GW fra vind og 960 GW fra sol, 2000 GW til sammen, det er ca 70 ganger den norske vannkraftkapasiteten.   Mens det vanlige effektbehovet kan ligge på 500-700 GW, og nattbehovet kanskje på 200-300 GW.  En risikerer altså et effektoverskudd i størrelsesorden 1000 GW hvis det både er sol og frisk vind, og sjøl om dette blir svært sjeldent, så vil det ofte kunne forekomme overskudd på flere hundre GW, altså flere ganger den norske vannkraftkapasiteten. Kraften som leveres i disse periodene må bli meget billig, dermed oppstår enormt kraftige incentiver til å drive med lagring og smart energibruk. 

Hvis f.eks. 50 millioner biler lades med 3 kW ladestrøm, så tar det ved 150 GW effekt, og  30 millioner varmepumper som bruker 1.5 kW  vil bruke 45 GW.  Med framtidige batteripriser i området $50-200/kWh, kan også småskala lagring bli lønnsom, særlig for de som har eget solaranlegg.  Hvis f.eks. solsteik-prisen på kraft er 0.05 Euro/kWh, og natteprisen er  0.20 Euro, så sparer/tjener en 3 Euro/d med et 20 kWh (effektivt ladeintervall) batteri - kanskje ikke imponerende.  Men hvis det har kostet 2000 Euro i innkjøp, så er det tjent inn på 2 år. Og med lavt rentenivå, vil et firma som leier ut slike batterier kunne det ha en glimrende butikk.  20 millioner batterier med 3 kW ladestrøm ville ta ved ytterligere 60 GW.

Det er vanlig å hevde at naturgass vil spille en viktig rolle i overgangen til fornybar energiforsyning, fordi gasskraftkapasitet er billig å legge til, enkelt kan reguleres og dessuten gir lavere CO2-utslipp per produsert kWh enn kullkraft.  Mens det er opplagt at gass passer godt som spisslast (ta forbrukstopper) og backup-forsyning (når det er vindstille/mørkt), vil utstrakt bruk av gass heller forsterke effektproblemet enn å bidra til å løse det.  Både batterier, "grønne batterier" (pumpekraft mv), forskyvning av energiforbruket, lading av elbiler og liknende tiltak kan bidra til å utnytte den fornybare overskuddseffekten - det eneste bidraget gasskraft kan gi i så måte, ville være å lage hydrogen av overskudsstrømmen og bruke i gass-blanding.  Men dette er ikke særlig energieffektivt.  Tilgang på billig gasskraft vil over tid snarere hemme fornybarovergangen fordi den gjør mange av løsningene på effektproblemet mindre lønnsomme.

Samtidig vil gasskraft som brukes til regulering selges til maksimale priser, og derfor er det ingen grunn til å lette karbonavgiftsbelastningen.  Hvis nemlig gassen ikke kan betale for seg, bør den ikke brukes - og hvis den er uunnværlig, så vil reguleringskraftprisene øke inntil den kan betale for seg.

Energiproduksjon med CO2-fangst vil gi 80-90% reduksjon i utslippene på produksjonsstedet.  Fordi 25% av energien som produseres går med til fangsten, blir andre urensa utslipp fra produksjonen (utvinning, transport osv) tilsvarende høyere.  Så blir spørsmålet hvordan kombinasjonen av 10-20% av vanlig karbonavgift og økte produksjonskostnader på 25-40% vil slå ut for konkurransedyktigheten over tid.  Uten innblanding av biobrensel, kan den urensede andelen gi problemer for karbonnøytraliteten hvis energiproduksjonen fra fossile kilder opprettholdes på et høyt nivå.



Sideblikk: Norges rolle og forretningsmuligheter

Det er jo trivielt at overføringslinjene til land med store reguleringsmuligheter vil kunne gå fulle i slike perioder.  Om Norge f.eks. bygger opp pumpekapasitet til å ta unna en mindre del av overskuddet  (det norske normalforbruket er i størrelsesorden 15 GW, så det vil monne lite for å ta av EUs overskudd), så ligger det store forretningsmuligheter, og ca 1.5% av EUs produksjon vil svare til Norges forbruk til husholdninger og personbiler.

Norge har forutsetninger for å gjøre noe slikt. I Norge er det full dekning med vannkraft og stor (2/3 årsforbruk) magasinkapasitet, det er også en viss pumpekapasitet som i noen grad kan lagre overskuddskraft.  Derfor er vi ett av svært få land som med små tilpasninger kan innpasse en stor andel sol- og vindkraft, og denne muligheten har jo blitt brukt til å hjelpe Danmark og (indirekte)  Tyskland til innfasing av vindkraft.  Norge har ca halvparten av Europas samlede magasinkapasitet, og vi har muligheter til å bygge ut relativt stor kapasitet av pumpekraft med beskjedne miljøkostnader dersom det er forretningsmessig gunstig.

Denne situasjonen har gitt Norge tilnavnet "Europas grønne batteri", en betegnelse som har blitt mistolket av  mange nordmenn til at vår vannkraft skal øremerkes til reguleringskraft på kontinentet, og at vi dermed mister handlingsrom, bl.a. sjanser til egen industriutvikling med kraften.  Det er jo riktignok mulig å stelle seg så dumt, men premisset for å være batteri må være at vi lades med mer enn vi leverer.  Dette blir helt uproblematisk for batteribrukerne etter hvert, for det vil som beskrevet over bli stadig lengre perioder da markedet er overmetta med kraft, og ekstra avtakskapasitet er viktig både for nettet og økonomien.

I så fall trengs det overføringskapasitet i en annen størrelsesorden enn den som  fins eller er under bygging.  Utenfor Norden er den rekordraskt inntjente NORNED-kabelen på 0.7 GW eneste forbindelse i dag, så kommer det 1.4 GW forbindelser til Tyskland og England.  Dette  (3.5 GW + 0.7 planlagt utvidelse av NORNED) vil jo la oss få solgt overskuddskraft (max ca 30-40 TWh) og bedre effektiviteten hos de vi utveksler kraft med, men en kapasitet som gir funksjonen som "grønt batteri" framtidig mening  begynner trolig omkring det tidobbelte. 


Gjennomført "polluter pays"-ordning krever ansvarsforsikring mot klimaskader

Noen økonomers ide om at skadene skal diskonteres, dvs etter hvert skrives ned mot null, holder ikke vann i en rettslig sammenheng.  Når en forårsaker skader på ny og på ny, så må de erstattes hver gang - beløpene skrives ikke ned mot null.  De kan tvert imot øke. Og når arealer gjøres ubrukelige av havnivåstigning eller forørkning, så kan det betraktes som tvangsbygsling.  Det er ikke ekspropriering, for etter hvert som klimaproblemene blir håndtert, vil den opprinnelige tilstanden kunne gjenopprettes.  Like lite som en bygslingsavgift på f.eks. et tomteareal reduseres ned mot null over tid, kan en skru ned det årlige erstatningbeløpet for arealer havet har tatt.

Dette kan ikke sidestilles med arealer som tas av havet på grunn av geologisk nedsynking, for dette beror på naturprosesser som ingen mennesker har ansvaret for, mens de menneskeskapte klimaendringene utløses av spesifikke utslipp og naturinngrep.  At de ofte forsterkes av mekanismer i naturen, som f.eks. metanfrigjøring etter opptining i arktiske områder, illustrerer bare hvor viktig det er å være føre var med potensielt ødeleggende utslipp og naturinngrep.

"Polluter pays" innebærer at forurenser er økonomisk ansvarlig for alle skadene forurensningen vil medføre, i prisippet for all framtid.  Og  vi har ikke økonomisk/rettslig beskyttelse mot skadene vi kan påføres før noen er villige til å stå for ansvarsforsikring.  Like lite som noen slipper ut i biltrafikken uten å tegne ansvarsforsikring,  burde fossilutvinnere få lov å operere uten at det er tegna adekvat ansvarsforsikring for klima- og miljøskadene virksomheten medfører. 

Det er slett ikke slik at hele menneskeheten er solidarisk ansvarlig for klimaskadene - de enkelte lands bidrag til utslipp varierer jo enormt, liksom viljen til å ta kostnadene ved overgang til en bærekraftig og fornybarbasert økonomi.  Dette illustreres ved mange fenomener, ikke minst "karbonlekkasje" - det fins mange land som vil spille rolen som skatteparadis for miljøavgifter.

Hvor høy må premien for en slik ansvarsforsikring være?  Dette er ikke et økonomisk, men et forsikringsteknisk spørsmål, som bare kan besvares på en kvalifisert måte av fagfolk i forsikringsbransjen.  Det som iallfall er klart, er at premien for nye utslipp heretter må bli mye høyere enn prissetting basert på diskontering.  Og vi har å gjøre med engangsutslipp som det må betales erstatninger for i lang tid, kanskje hundrevis av år.  Det sier seg sjøl at avsetningene til dette kan bli så høye at en ikke har råd til å fortsette med utslipp.   Som et konkret eksempel, så må Oslo-området beskyttes av sluser ved Drøbak.  Dimensjonering, anleggs- og driftskostnader lar seg estimere med en rimelig grad av presisjon. Og utgiftene må til all tid dekkes av ansvarsforsikringen for utslippene.

En raskest mulig overgang til karbonnøyralitet verden over vil derfor være et sannsynlig resultat av  å gjennomføre et reelt "polluter pays"-regime.   Dette samsvarer helt med konsekvensene av klimamål  som er oppdatert i forhold til dagens kunnskap om klimaeffekter.  Det er bare tograders-målet som tillater oss å slippe ut vesentlig mer (ca 35%) enn vi allerede har gjort, men dette målet vil ikke lenger beskytte oss mot flere av skadevirkningene det var ment å avverge.  Skadevirkningene inntreffer ved mindre temperaturøkning enn tidligere antatt.  (Noe som er helt naturlig, en bruker alltid konservative estimater for slike virkninger.)    Et temperaturmål må etter alt å dømme i dag settes nærmere 1 enn 2 grader, og da er mengden klimagasser som kan tillates, i hovedsak allerede sluppet ut.

Det er mange fordeler med å bruke "polluter pays"-prinsippet istedenfor et klimamål.  Den viktigste, er at CO2-avgiftene trolig umiddelbart må sette så høye at det vil føre til bråstopp for urensede fossilutslipp.
   


Referanser/lenker

[EU_ren_1] http://epp.eurostat.ec.europa.eu/cache/ITY_PUBLIC/8-10032014-AP/EN/8-10032014-AP-EN.PDF

[EWEA_1] http://www.ewea.org/statistics/european/

[CleanTech_1] http://cleantechnica.com/2014/04/13/world-solar-power-capacity-increased-35-2013-charts/

[GWEC_1] http://www.gwec.net/global-figures/graphs/

Historien om tre skoger

De store nordiske skogene, med hovedsaklig barskog, strekker seg gjennom Norge, Sverige og Finland. Finland har størst arealandel produktiv skog, ca 190000 km2 er 61% av landarealet, Sverige har ca 225000 km2, (55%), og Norge ca 74000 km2 (24%). Skogen har spilt forskjellige roller i de tre landene, og dette har bidratt til forskjeller i bruk og pleie av skogen som til dels er betydelig større enn forskjellene i naturgrunnlaget.

Kulturtiltak, bruksendringer og endringer i vekstvilkårene gjør at skogens areal og sammensetning endrer seg over tid. Fra 1960 til 2007 økte f.eks. det produktive skogarealet i det norske østlandsområdet fra 30000 km2 til 35000 km2, ikke minst fordi tregrensa kryper oppover. Klimaendringene kan medføre høyere temperaturer, større fuktighet og mer CO2, og disse faktorene kan bidra til at tilveksten øker over tid. Det har den gjort, særlig i Sverige og Finland (graf A). Gjennomsnittlig årlig tilvekst er her ca 5 m3/ha, og den ser ut til å fortsette å øke, mens den i Norge er bare 3.2 m3/ha, og dessuten har falt litt de siste åra. Tilveksten varierer ganske mye med lokalitet og landegrenser: I Sverige er den 3 m3/ha i Norra Norrland, mens den er 7.1 m3/ha i Götaland. Og tilveksten i Østfold, Akershus og Hedmark er nær norsktoppen, ca 4 m3/ha, men den er 60% høyere, 6.3 m3, over grensa i Värmland.

Som tilvekstkurvene i graf A viser, har norsk tilvekst ligget langt etter nabolandene. Bare litt av forklaringen ligger i noe dårligere vekstvilkår i Norge, og mens Sverige og Finland har hatt en ganske parallell utvikling, har forskjellen til Norge økt - ikke minst det siste tiåret. Norges tilvekst økte fra ca 1.4 til 3.2 m3/ha fra 1940 til 2009, Finlands økte fra 2.6 til 5 i samme tidsrom.

Norge har i stor grad brukt skogen som sparebøsse, og har nå over dobbelt så mye tømmer stående på rot pr ha som i 1940, likevel er det langt mindre enn Sverige har - som levende ved (graf B). I tillegg har svenskene økt mengden død ved i skogen kraftig, det er vesentlig for naturmangfoldet, og de har økt antallet store og gamle trær og arealet voksen løvskog. Dermed har de både oppfylt sine vernemålsettinger, økt stående volum i skogen og økt uttaket vesentlig: Mens vi i 1950 lå nesten likt, hogger Sverige nå nesten 3 ganger så mye pr arealenhet som Norge, det er mer enn det vokser til i Norge (graf A). Hva er det svenskene (og finnene) gjør som ikke vi gjør?

Den klareste forskjellen er at finnene og svenskene hogger unna. Siste 50 år har de holdt hogsttrykket oppe, og tatt unna 70-90% av tilveksten, mens Norge har hogd en stadig mindre andel, og nå ligger på ca 40%. Og det store uttaket følges opp med tilsvarende intensiv skjøtsel. F.eks. er andelen av arealet som tilplantes nå ca 4 ganger så stor i Sverige som i Norge. Fordi realprisene på tømmer har falt, og nå er på omtrent tredjeparten av hva de var i 1960, har hogsten i norske skoger fått stadig mindre betydning som inntektskilde, dermed mer sporadisk hogst, dårligere skjøtsel. I Sverige og Finland har det samme økonomiske presset oftere ført til større aktivitet og mer satsing på produktivitet.

Så har et nytt aspekt kommet i fokus i det siste: Skogen som CO2-deponi, og bruk av skogsprodukter som element i CO2-regnskapet. Hvis en ser tilstrekkelig kortsiktig på dette, er strategien klar og enkel: Vi må unnlate å hogge i skogen, for der skal vi lagre fossilt CO2. Og fordi energi fra skogsprodukter på kort sikt gir mer CO2-utslipp enn fossile brensler, må vi bruke den med stor varsomhet.

Hvis vi sammenlikner norske skoger med de to andre i klimasammenheng, ser saken helt annerledes ut. Tilveksten er det viktigste direkte målet på CO2-lagring, og vi vet at bruttolagringen er betydelig større enn volumtilveksten, for den omfatter bark, greiner, stubber, røtter og avfall i tillegg. Når en hogger og planter, settes ny vekst, med stubbe- og rotproduksjon i gang, mens karbonet fra hogstavfall, stubber og røtter først frigjøres over tid, og det døde materialet virker som gjødsling. Graf C viser hvordan høy tilvekst er forbundet med høyt innhold av organisk materiale, og høyt uttak og intensiv pleie er det som har gitt dette i Sverige og Finland. Karboninnholdet i virket som hogges i Sverige er nå større enn karbonmengden i de samlede svenske CO2-utslippene, og biobrensler nærmer seg 40% av totalt brenslesforbruk. Videre overstiger karbonlagringen i biomasse de fossile utslippene, men over tid er jo skogen og jorda bare et mellomlager for karbon, ikke et pålitelig og varig deponi. 43% av de svenske CO2-utslippene er fra transportsektoren, og med overgang til elektrisitet og biodrivstoff der, vil en ganske fort kunne bli helt uavhengige av fossile brensler.

I Sverige gikk 36 av 84 mill m3 industrivirke til sagbruk i 2008, og det er ikke urealistisk å regne at 25-35% av netto virkesuttak fra svensk skog går til langtidslagring i treprodukter. Denne typen karbonlager renner ikke fullt, så lenge det er plass til nye bygninger og møbler, og trolig har heller ikke karbonlageret i jorda noen nærliggende øvre grense. Med aktivt skogbruk deponeres karbon på disse to stedene, bærekraftig.

Den CO2-mengden som går inn i biodrivstoff resirkuleres, og jo kortere omløpstid en har på skogen, desto kortere tid vil det gå før mengden er bundet igjen. Hvis en f.eks. bruker biodrivstoff produsert på 40 år gammelt trevirke (typisk tynningsvirke, bakhon, toppstokker), vil karbonet i drivstoffet oftest ha vært bundet i materialet under 20 år i snitt, og dette gjentar seg etter at det er frigjort etter forbrenning. I løpet av 100 år vil da en gitt CO2-mengde ha vært brukt i biodrivstoff minst 5 ganger. Denne gjenbruken gjør at det betyr mindre om det totale CO2-utslippet ved bruk av fossilt drivstoff er noe lavere pr liter: CO2-innholdet i atmosfæren vil starte ut noe høyere med biodrivstoff, men så holde seg konstant, mens fossildrivstoffet vil gi fortsatt økning.

Den norske skogen kan hjelpe oss med å løse det meste av våre nasjonale CO2-problemer. Hvis vi lærer av suksesshistoriene med de to andre skogene, og begynner å skjøtte den tredje mer aktivt.

Figurene:

A: Tilvekst (heltrukne linjer) og hogst (stiplede) i Sverige, Finland og Norge 1930-2009.

B: Stående tømmervolum, målt på bark i Sverige, Finland og Norge 1930-2009.

C: Årlig tilvekst Sverige, Finland og Norge plottet mot mengde dødt organisk materiale (1930-2009).

En handlingsregel for offentlige infrastrukturinvesteringer

Fra Nasjonalbudsjettet 2014, http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/regpubl/stmeld/2013-2014/meld-st-1-2013--2014/3.html?id=741735

Alle som skal forvalte formue kan ha nytte av en eller flere handlingsregler.  Skal en bruke mer eller mindre enn avkastningen av formuen?  Hva med utviklingen i realverdi?  Og skal en vurdere bruk til rein luksus, f.eks. årgangsviner, utdanning, f.eks. stipendiering for et universitetskurs, og investeringer, f.eks. enøk-tiltak i huset, på lik linje? 

Norge har i mange år hatt, og gjennomgående fulgt, en handlingsregel for bruken av oljeinntekter.  Den har sagt at en kan bruke avkastningen av "oljefondet" hvert år, og dette har blitt presisert til 4% i snitt over tid.  Nå viser det seg at den gjennomsnittlige avkastningen neppe kan forutsettes å bli på mer enn ca 3% (i beste fall),  og for 2013 og 2014 har det blitt tatt hensyn til dette.  Det rødgrønne budsjettframlegget for 2014 innebar bruk av ca 2.9% av oljefondet.  Tankegangen har vært at en normalt bør ligge lavere, slik at det er greit rom for å trå til når det trengs motkonjunkturtiltak, slik som under finanskrisen i 2009.

Da ble det satt inn masse ekstraordinære tiltak, slik at den underliggende utgiftsveksten i 2009-budsjettet ble hele 5.5% - helt enestående, og som figur 1B viser, var den neste år nede på 1% igjen.  Det kan være tankevekkende at likevel var det bare så vidt 4%-regelen ble brutt i 2009, mens Bondevik II og Per-Kristian Foss brøt den hvert eneste år 2002-2005. Se figur 1A.  Det er ikke helt misvisende å si at budsjettmankoen fra den regjeringens skatteletter ble dekket inn med overtrekk fra oljefondet.

Med Siv Jensen&co på plass i Finansdepartementet, er vel også FrP inne i folden når det gjelder handlingsregelen.  For den samlede politiske disiplinen kan nok dette være bra, men samtidig har FrP vært det eneste partiet som har utfordret den svært så konvensjonelle visdommen som samfunnets midler blir fordelt etter.  Når det gjelder å forbruke i vei, er det neppe mye å tape på at også FrP ser det problematiske i dette.  Verre kan det være om en også gir opp når det gjelder mer fornuftige perspektiver på offentlige investeringer.  Med endel velvilje, kan nemlig FrPs holdning betraktes som en påpekning av det helt urimelige at en steinrik stat som Norge ikke skal kunne ta seg råd til at infrastrukturen vedlikeholdes og bygges ut mer i takt med behovene.   

Og det som de facto har vært Stoltenbergs hovedprinsipp for statens investeringer har heller ikke holdt særlig godt vann:  Investeringer som gir direkte finansiell avkastning, som f.eks. flyplassutbygging, er greit, mens de som gir hovedsaklig indirekte samfunnsøkonomisk avkastning, som ny T-banetunnel i Oslo, får finne seg i å stå i lang kø.  Hva er dette for slags tenkning?

Og hvis det for en vanlig borger er umulig å begripe at en søkkrik stat ikke skal ha råd til å finansiere gode skolebygg for barna og effektiv kollektivtransport til jobben for de som holder hjula i gang, så er det helt naturlig.  Utlendinger som ikke har fått den spesielle norske politisk-teologiske opplæringen i økonomisk tenkning skjønner det heller ikke.  Dette er galskap, mer presist en form for offentlig investeringsanoreksi, aldri så solid den måtte synes å være begrunna.

Hovedgrunnen til at det har blitt sånn, tror jeg er at det ikke har vært tilstrekkelig gode kriterier for å si ja og nei.  Når det gjelder de enkelte prosjektene, så kan jo de kalkuleres og rangeres samfunnsøkonomisk, men hva med totalen?  Her kommer også hensynet til det totale presset i økonomien inn, men dette har betydd såpass lite de siste åra, at det ikke har vært avgjørende.  Typisk nivå på de ønskede offentlige investeringene i anlegg for utdanning, omsorg, veier og bane er jo bare en liten brøkdel av hva som f.eks. brukes i oljesektoren hvert år.  Jeg tror hovedproblemet har ligget her: Det er helt greit å begynne å si ja til noen prosjekter, men hvor i all verden skal en si stopp?

Mitt svar er en handlingsregel for offentlige infrastrukturinvesteringer:  Oljepenger kan brukes til rentefrie lån til diverse investeringsformål, la oss si helt konkret i min verden:  Ny T-banetunnel i Oslo, ny Glomma-kryssing ved Fetsund og ny skole på Bjørkelangen.  Disse lånene blir tilbakebetalt over tid (ellers ville ikke investeringene kunne forsvare sin plass), men i rentefriheten ligger et subsidieringselement.  Dette kan det estimeres en verdi på, f.eks. at en beregner hva som reelt skulle vært tilbakebetalt, gitt en gjennomsnittlig prisstigning og evt andre forhold.  Så regnes forskjellen på det som skulle vært tilbakebetalt og det som faktisk blir det, som et uttak fra oljefondet i året et tilskudd gis, og dette regnes inn i den vanlige handlingsregelen.  Når en god del av uttaket på denne måten går til investeringer, vil det trolig kunne forsvares å legge det totale uttaket høyere enn ca 3%, men det spørs faktisk hvor mye høyere en trenger å gå.   Dette vil også avhenge av nedbetalingstider: Med rask nedbetaling, er det ikke så mye investeringsbeløpet rekker å tape i verdi, så subsidieringselementet blir relativt lite, i forhold til nedbetalinger over f.eks. 40-60 år.  Ved konkurranse, kan tildeling skje etter grad av nødvendighet (f.eks. elevtallsvekst og skoleutbygging) og samfunnsøkonomisk lønnsomhet/kostnad ved ikke å gjennomføre tiltaket.

Hvor stor etterspørsel vil det bli etter investeringsmidler med en slik handlingsregel?  Det er opplagt at Norge har et enormt etterslep på investeringer nå, slik at det kan bli ganske betydelig press på infrastrukturpotten de første åra.  Men slike investeringer skal nedbetales, og etter hvert er det grunn til å tro at investeringsnivået vil stabilisere seg omkring det som befolkningsutviklingen (f.eks. behov for nye skoler og sjukehjem) og teknologiske endringer (f.eks. høyhastighets baner) tilsier.

 

Det merkelige valget: Mer av det vi har for mye av

I årevis har det vært påpekt at Norge ikke kan regne med å være ei beskytta øy i et hav av europeisk arbeidsløshet og andre problemer. Nå er vi på stadig flere måter akkurat det, og hvis den politikken som har vært ført fortsettes, ligger det heller ikke an til at det endrer seg over natta. Tvertimot. Likevel virker det på den politiske diskusjonen i forkant av og etter stortingsvalget som om det er situasjonen rundt oss som er unormal, og at Norge viser hvordan EUs politikk egentlig skal virke. Det er påfallende lite snakk om at vår evne og vilje til å gjøre ting annerledes har vært vesentlig for at det har gått så bra med oss. Og at EUs misere kan henge nøye sammen med EUs grunnleggende tilnærming til sosiale spørsmål – et synspunkt som får stadig større tilslutning blant dem som opplever EU-politikken på kroppen.

Ingen toneangivende politikere hadde forutsett et Europa som sklir inn i ei stadig djupere krise på tross av "korrekt" krisehåndtering - det kan heller ikke skje etter konvensjonell visdom. Derfor forsvarte begge de to statsministerkandidatene Erna og Jens EUs krisehåndtering. Etter hvert som problemene i Sverige ble stadig mer synlige, gikk Erna etter hvert stillere og stillere i dørene med hensyn til det Høyre-utstillingsvinduet, og venstresida kunne med rette peke på de svenske sporene, som iallfall ikke frister å følge etter i. Men vi har ikke hatt noe kraftig og utbredt forsvar for de politiske grepene som gjør Norge annerledes, og som i stor grad kan ligge til grunn for vår suksess. Det feies heller under teppet at suksessen de siste åra kan henge sammen med at vi faktisk har forsvart velferdsstaten, og at Soria Moria-regjeringserklæringen fra 2005 var den mest radikale i vår tid i noe i-land. For å dømme etter den langt mer moderate og vage oppfølger-erklæringen som i stor grad ble diktert regjeringspartnerne i 2009, var AP slett ikke helt i komfort-sonen i 2005. -Det får da være måte på rødgrønt. Tenkte en kanskje.

Den rødgrønne regjeringen falt etter hvert mer og mer ned på en slags moderat høyrepolitikk.
Naturlig nok ville ingen av partiene på Stortinget erkjenne dette, og i forhold til variantene av langt mindre moderat høyrepolitikk som føres i mange andre land, var det jo ganske radikalt i Norge. Det kunne på mange måter være et taktisk smart trekk av Jens Stoltenberg (det var dog neppe fullstendig bevisst), for ved å legge seg så tett inn mot høyre veikant, vil ytterligere høyredreining svært lett føre til at en blir kjørende med minst ett hjul i grøfta. Men det førte også til at den store, nødvendige diskusjonen om det norske samfunnet for det meste ble lagt til side, og erstattet med skremsler fra den ene sida (som virka dårlig) og mye liberalistisk ideologisk tungetale fra den andre.

Dermed har vi fått en merkelig politisk situasjon, der det snakkes lite om de alvorlige problemene vi står overfor, og de ubehagelige, men nødvendige grepene de vil kreve. At fellesforbruket er for lavt, og behovene særlig i omsorg og helsestell er i ferd med å vokse oss over hodet møtes med fagre løfter og besvergelser om "effektivisering" og "avbyråkratisering". At vi ligger håpløst og stadig mer på etterskudd med å bygge baner, veier, skoler, sjukehus og andre anlegg som det raskt voksende samfunnet vårt krever møtes med grep som er altfor svake. At også vi i Norge har forsmaken på et strukturelt problem med ungdoms innpass i dagens arbeidsmarked - men det individualiseres og avfeies som "naving". At vi ligger langt på etterskudd med overgangen til et bærekraftig samfunn, slik at EU, med alle sine problemer, på flere områder faktisk er et godt stykke foran oss når det gjelder nødvendige tilpasninger og endringer.

I stedet skal det nå bli mer av det vi har for mye av. Oljeutvinning, bore, raskt, der det bores kan, uansett hva hensyn til mlijø, økonomi og øvrig norsk næringsliv skulle tilsi. Mer målstyring og New Public Management, uansett hvor galt det har ført oss av sted. Mer privatisering og pulverisering av offentlig ansvar. Mer privat forbruk, og mer sulteforing av kommunene - det er jo uansett deres ansvar når omsorg og opplæring svikter.

Har dette noe med at det norske samfunnet, som for stadig flere utlendinger fortoner seg som en drøm, i grunnen ikke er det norske politikere flest drømmer om? At de heller drømmer om et samfunn der det er enda greiere å være rik?

Figuren: (Noe av) det vi har for lite av: Penger til fellesforbruk. Tilsvarende har vi for mye av privat overforbruk.
Utviklingen i offentlig og privat forbruk per person (capita) 2001-2011 og framskrevet 2012-2015.
Fra 2001 til 2012 vokser det private forbruket per person med ca 30%, det offentlige med bare ca 13%. Den rødgrønne regjeringens økonomiske opplegg tilsa samme type utvikling de nærmeste årene, slik at det før valget lå an til at veksten i det private forbruket 2001-2015 blir på ca 42%, mot ca 17% vekst i fellesforbruket. Som det skjedde 2000-2005, prioriterer de blåblå nå enda større vekst i privatforbruket, men det kan hende innstramningspolitikken overfor fellesskapet vil føre oss nærmere resesjon, slik det har skjedd i mange andre land. Da kan det bli liten vekst også i privatforbruket, mens fellesforbruket kanskje må krympes. Beregnet ut fra data fra Statistisk sentralbyrå. Indekstall, 2001=100.